Tekstilkunsten takler klimaproblemene!
Publisert i fanzinen ``8 tekster 1 utstilling`` (portmanteau books) i forbindelse med kurs i kunstkritikk arrangert av VISP og Tag-Team i mai 2019
Åse Løvgren
Hvordan kan tekstilkunsten inngå i den store diskusjonen om fornybare energiressurser? Dette er et spørsmål kunstneren Margrethe Kolstad Brekke har stilt seg i arbeidet med utstillingen Potential Exceeds the Demand som nå vises på Hordaland Kunstsenter. Det er mange referanser til både forskere og undersøkelser i utstillingen, og de står i fare for å ta over i en ellers både vågal og hengiven utstilling.
Utstillingsrommet på Hordaland Kunstsenter virker uvanlig luftig og flott i Brekkes regi. Det er nesten som vinden tar tak i de opphengte dacron-seilene en sommerdag med sine friske farger som stråler fra verkene. Det er ikke tilfeldig at det er dacron som brukes, for dette er også materialet som brukes i paraglidere, som har vist seg som en veldig effektiv måte å lage fornybar energi på. Det første vi møter når vi kommer inn i salen er nettopp et lite maleri i akryl som viser paraglidere som danser i luftstrømmene i lyse farger som går i blått og hvitt.
Men la oss begynne med begynnelsen, for før vi kommer inn i utstillingssalen møtes vi av verket Monkey Wrench Composition som består av fargede tekstiler dominert av sterke blåfarger i en oppløst grid-komposisjon, som en tredimensjonal Yves Klein-møter-Kasimir Malevitsj. Som del av verket er et Monkey Wrench-symbol. Dette symbolet hevdes å ha vært en måte for slaver i USA å kommunisere hvordan man kunne flykte til frihet, men teorien om symbolet er omstridt. What? Slaver? Paraglidere? Fornybar energi?! Ja, det skal litt til å henge med i svingene her.
Slik jeg forstår det er poenget med å ta med Monkey Wrench-symbolet i utstillingen å vise til den omveltningen som avskaffelsen av slaveriet innebar for organisering av økonomi og produksjon. For en farmeier sitt ståsted i sørstatene virket det sikkert som en umulighet å drive uten slavenes arbeidskraft, men nå, 150 år senere, er det absurd å skulle argumentere for gå tilbake til slaveriet på grunn av praktiske eller økonomiske hensyn. Vår fossilavhengige økonomi står foran en lignende stor omveltning når vi må gå over til fornybar energi. I utstillingen "Potential Exceeds the Demand" er det således løsningene og mulighetene til endring som står i sentrum, snarere enn en mørk økologi der vi stirrer ned i klima-avgrunnen.
Tilbake i hovedrommet flankeres de tre store dacron-lerretene av et bemalt eller farget tekstil, som man vel må kalle et maleri, for hva annet er vel maleri på lerret, enn bemalt tekstil? Maleriet domineres av to trekanter som viser potensialet i energibesparelse i følge en teoretiker som heter Finn Gunnar Nielsen.
Trekanter, firkanter og først og fremst en stor sirkel dominerer de tre store dacron-lerretene. Tankene ledes til antroposofisk tankegods, Hilma af Klint spøker i bakgrunnen her, men forelegget er langt mer vitenskapelig i dette tilfellet. Det er mange detaljer, men kort fortalt er fargene hentet fra FNs bærekraftmål og volumene på formene tilsvarer størrelsen på forskjellige reduksjoner av CO2. Det er mange detaljer i referansene i de forskjellige verkene, og de kunne med fordel vært formidlet på en bedre måte. Det ene lerretet skiller seg fra de to andre der det viser et sammensurium av forskjellige ikoner, fra flamme-ikon til hodet til Homer Simpson, som antyder det komplekse bildet i den nødvendige omleggingen av vår økonomi som vi står overfor.
Her om dagen var jeg del av en samtale som tok for seg BA3-utstillingen i Bergen, der en slags konklusjon var at det er flere unge kunstnere i dag som forsøker å finne fram til et kunstnerisk språk som kan ta for seg klimaproblemene, for disse presser seg fram også i kunsten. I dette perspektivet kan vi se Kolstad Brekkes virke som noe ikke ringere enn en kunstnerisk avantgarde, fordi hun har arbeidet med dette lenge. Hennes langvarige samarbeid med forskere gir prosjektet hennes fundament og dybde, samtidig som det kunstneriske uttrykket er sterkt. Utstillingen er vågal i sin metode og uttrykker en vilje og hengivenhet jeg gjerne skulle sett mer av i norsk kunstliv.
Åse Løvgren